// første gangen jeg skjønte at julen aldri ville være magisk igjen var jeg åtte år og satt på fanget til bestefar i lilla kjole med silke og perler. bestefar forsvant ut kjøkkendøren i andre etasje, og like etter kom julenissen inn første. med brummende julenissestemme trampet han opp trappene i løst bomullsskjegg og rød drakt. åh så teit, tenkte jeg. bestefar er så dum. jeg løp inn på det gule rommet med krybben og flyttet rundt på hestene og eslene og prøvde å få den tunge klumpen i magen til å forsvinne. tårene trillet nedover kinnene, og jeg tenkte at de var så dumme, alle de voksne som prøvde så hardt å late som at julemagien fremdeles lå der. nissen finnes jo ikke jo. det er bare løgn alt sammen.

når alle de andre hadde dratt hjem, satt jeg igjen på armlenen til den rødstripete sofaen med hodet til bestefar mellom beina og gredde det grå håret hans bakover, om og om igjen, og han fortalte historien om da han trodde han skulle miste alt håret da han var syk på en båt på andre siden av jorden. den julen fikk jeg og min søster høre elvis for første gang, for bestefar elsket elvis, og min søster fikk kjeft fordi hun ville gå i bukse på julaften.