YOU ARE ONLY COMING THROUGH IN WAVES/ YOUR LIPS MOVE BUT I CAN'T HEAR WHAT YOU'RE SAYING

Høsten medbringer et intenst behov for ekstatisme; for under den uendelige haugen av skolearbeid og uløste konflikter finnes det endeløse bunker med uskrevne gåter og eventyr. Og selv om man beveger seg som om luften var av gelé, har man så mye annet som lenker en fast til undergrunnen og virkeligheten at muligheten for å forsvinne i overflødigheten blir tilintetgjort i et vakum av det som en gang var kjærlighet fra helt innerst, innerst inne. Sentimentaliteten overstyrer det underordnede.

Jeg har to mål. Én. Flytte alle fine samleobjekter fra luftslottet der oppe og ta det med meg ned til bakken, putte det i en kiste og kaste jord over det. To. Leke at vi lever i realiteten. Jeg sparker/ jeg blir sparket.

For vi liker å være overfladiske amatørpoeter, gjør vi ikke?

THE UNREST OF LIVING

Tiden. Men plutselig skal alt være så stabilt. Jeg fikk endelig tid, men spolerte det hele med dumme unnskyldninger. Høst, høst, høst. Pikebarn, skolepike, og pennen vil gjennoppstå. Jeg prøver å skape forandring; tre søte munnfuller.

I går så jeg en mann som stod alene ved en bussholdeplass. I hendene holdt han et tegneserieblad, hvilket er uvesentlig. Han lo. Høylytt. Og han stod alene. På bussholdeplassen.

Mennesker som spiser seg gjennom kjernen av uskrevne regler. Jeg har en bukett roser.

VÄGEN BORT ÄR LANG / ALLA HAR DET INTE LIKA BRA SOM DU

LET'S JUST HAVE SOM FUN

Let's just have some fun, let's tear this shit apart, let's tear the fucking house apart, let's tear our fucking bodies apart, but let's just have some fun (The Past is a Grotesque Animal)

HELÉNS ENGLEBARN

Sofie, med brune kastanjenøttøyner og svarte krøller som faller ned fra et sted på toppen av hennes hode, ferskenhud og røde roseskinn. Lepper som to smale, lyse streker, lepper som ikke avslører gjennom smil eller stumhet. Hennes små, bleke hender av porselen, og lakksko med sløyfeknuter som ekte herremenn. Hun spiser muesli til frokost og søte marmelader på toast til lunsj. Efter formiddagsturer i parken i selskap med varierte vesener kommer hun hjem til beinfylte torskehaler og eggesmør og nypoteter med skall, avsluttet med plommer og vaniljeis. Derefter setter hun seg ned med et påbegynt gulvteppe for å fortsette verket med ullgarn i varme farger mens hun fantaserer over språk, musikk og eventyr. Når uglene begynner å ule og spøkelsene gjør seg klare til vals, sovner hun i Farfars armkrok til fortellinger fra steder hun aldri får besøkt.

Og, bare fordi den er fin.

DIALOG

Piken: Hvorfor kan vi ikke se fiskene på havbunnen?
Orakelet: Fordi vannet ikke vil reflektere helt opp til oss fra helt der nede.
Piken: Men hvorfor vil ikke vannet?
Orakelet: Fordi det er så sårbart.
Piken: Men hvorfor kan vi ikke se fuglene helt oppe på himmelen?
Orakelet: Fordi de gjemmer seg bak skyene.
Piken: Men hvorfor er ikke skyene gjennomsiktige?
Orakelet: Fordi de vil skjerme oss fra alle de skumle vesenene som lever der oppe.

VIE, LE DESTIN II

Og så står man der, barføtt, med hender som tynges av det utenkelige, alt som ikke skulle bli som det ble. Det må være lov med innrømmelser, om ensomhet. Fritiden forsvinner i det du bøyer deg ned for å plukke opp noe fra bakken. Du blinker og når øynene møter dagslyset igjen ser du at natten har forsvunnet fra deg, og helt uventet hopper elefanten frem, utkledd i neonrosa paljettkjole og blinkelys.

(/BEING)

Regnet treffer henne som haglkuler, bryter roen, stillheten. Hun mottar tomme blikk fra Det Offentlige Bakrom. Rekreasjonen viste seg å være et illusjonært sirkus fra fortiden, hun tror ikke lenger på ideologier og tanker om en rettferdig fremtid. Den ensomme piken gråter. Mareritt om å være fanget mellom karusellen og den forglemte fortid forfølger henne. Likheten mellom Maria og henne, er at de begge holder for hardt rundt Selve Barnet, drar det med seg nedover. Karusellen går i sirkulære formasjoner, rundt og rundt, man kjenner kvalmen legge seg. Tilværelsen gjør henne kvalm. Den svarte røyken, kryper, trenger inn. Legger seg over landskapet, de vakre blomsterengene, de lykkelige skolepikene. Det er ingenting, hvisket hun i hans øre. Hun smilte.

Ingenting vil bli som før.

Hans mangel på ord sier mer enn hennes desperate forsøk på dialog.

/NOSTALGIQE

VIE, LE DESTIN

Det er som å gå bortover en vei og plutselig stange i en lyktestolpe. Du faller mot bakken, overrasket (prøv å forstå). Men den har egentlig stått fremfor deg veldig lenge. Det har lenge dukket opp små indikasjoner på at noe stort nærmer seg. Kroppen din nærmer seg, du nærmer deg, men det er ingenting du kan gjøre for å forhindre nettopp dette sammentreffet. Deg, lyktestolpen, sjebnen. Tapet. Det er en undertone av selvfølgelighet i alt som skjer. Selvfølgelig mister man til slutt de man er aller mest glad i, de man trenger aller mest akkurat nå. Livet er sammensatt av en lang rekke lyktestolper. Noen ganger svinger man unna, og noen ganger går man rett i dem. Det er sjebnen, le destin. Men du er ikke alene, vit det. Rundt deg er det tusenvis av andre vandrende sjebner; noen treffer kun lyktestolpene, og noen svever lett forbi dem. Du er en av mange, du er aldri alene (klisjé).